1/33

Lista  Oslo  Cannes  Helsinki  Moi 

"Keep your heart with all vigilance, for from it flow the springs of life."

                          Proverbs  4:23

                                               

Although life is best enjoyed vertically, this is a site for sore smartphone-eyes, best enjoyed on a horizontal screen.

 

                                                                                                  Elvira / Ella / You Can Call Me George

"Now there is something in everybody that waits and listens for the sound of the genuine in other people. . . . I must wait and listen for the sound of the genuine in you. . . .

 

Now if I hear the sound of the genuine in me and if you hear the sound of the genuine in you it is possible for me to go down in me and come up in you. So that when I look at myself through your eyes having made that pilgrimage, I see in me what you see in me and the wall that separates and divides will disappear and we will become one because the sound of the genuine makes the same music." 

                               

                                    Richard Rohr

Scroll to the pop/rock bottom for semi-chronological ultra-personal fakes news on OsLove, architecture and music.

1/6

                                                      Nativity Carol

                                                          Last Festivus

 

Early Christmas Morning I wake up in my old home with a throbbing pain in my left middle finger, a light headache. I had too much to drink last night. That wasn't the plan. I feel more at home here than anywhere else though, Miró, Rothko and Martin Luther hanging on the wall behind me. It's five o' clock and the world is quiet, so quiet. 

 

Most apartments in the building are empty. Only the young and enterprising live here, those who are not celebrating Christmas alone and certainly not going on Good morning, Norway to talk about it. They've already gone home, the way God planned it, they're not about to get up in the middle of the night to find a Festivus-apron to gift the morning show's host. 

 

The day before Christmas Eve 2018 was a heavy day. A heavy day after the lightest year of my life. On the day before Christmas Eve 2018 I sat all day with my jacket on, staring into thin air. I did nothing. I felt so heavy and empty, weighed down by an anticlimactic heartbreak, the general heartbreak and the specific. Everyone's gone home for Christmas, there's nothing to distract me here, no tour, no appointments. I'm only distracted by the throbbing middle finger and a lingering self-pity, could the finger be broken? The pain helps, it allows me to feel sorry for myself, I can't use the left hand and it's more limiting than it sounds. I think about that when I spill oatmeal all over the kitchen counter, when I make the bed, when I blow-dry my hair. The whole hand is handicapped, I'm handicapped. 

 

It feels just right. 

 

I pinched the finger adjusting the piano stool yesterday, the pain was so intense that I spent the better half of an hour face down on the wooden floor, screaming. Can a pinched finger hurt that much, or am I going crazy? I keep the finger in a bag of ice throughout the night, waking up in irregular intervals from issues concerning the ice bag, and soon I'm about to get up and talk about how nice it is to celebrate Christmas alone, on TV. I'm grumpy in make-up. That wasn't the plan. I'm not grumpy. I'm usually annoyingly chipper and energetic, an early bird, but I'm grumpy on Good Morning, Norway and I have to make an effort not to get irritated by the resident florist Flower-Finn’s good mood. 

 

Flower-Finn’s good mood soon puts me in a good mood though, he's so inappropriate and cheeky that it all loses meaning, it’s all absurd, life is absurd! I'm handed a coffee and see everything in color again, I give TV2-Wenche the Happy Festivus-apron and feel devilishly cheeky myself. It's only 8:30am, it's Christmas Day and Aker Brygge is sparkling in the cold light of winter. I meet no one when I stroll over the plaza, through Spikersuppa, it's only me and the birds and the sun. The Christmas market is yet to meet its expected decline, these stalls will have lost all value in just a few days. I pass by Edvard Hoem close to Grand Hotel. A few people are having their breakfast there. An old couple in matching fur coats is window-shopping at the souvenir shop. I see no other people on the way back to my old home in Sofienberg. 

 

I'm tired all day. I've hurt my finger, but feel like I've been hit in the head with a hammer. I'm delirious, I'm restless, and yet it's all quiet and still, resulting in a rather claustrophobic sensation. I take note of all of this. This is a research project, I've said, my alone-Christmas is a research-project, and some undoubtedly find me crazy or flippant or pathetic or...no, that's not without question, I note down that I wonder if some find me crazy or flippant or pathetic.

 

Oslo Cathedral is fully seated. It's a mixed bag, this church, a drop-in worship full of mixed bags. Who appertains to this church? Homeless, tourists, people who live close to the city centre. If you live on Main Street you appertain to Oslo Cathedral. 

 

People live on Main Street!

 

I meet a churchwarden, she's seen me on Good morning, Norway and she says she's happy I came - she wants to give me a hug, she says she thinks I'm brave celebrating Christmas alone, and I almost feel a responsibility now, I should have made clear that I celebrate alone for selfish reasons, the charitable reasons are secondary, but she’s right, I do celebrate alone after all and now I feel a little brave too. What does it mean, to celebrate alone? It's nice to be alone together in this parish, I think, and now I'm going to be bored for an hour, in the special way that only church can bore me, with readings, pipe organ, the boy choir and Fairest Lord Jesus. An elegant woman in her sixties is seated next to me, silver hair and high cheekbones, a single long earring in her left ear, pinstriped silk suit. Her glare is icy as she leans toward me and whispers something I can't decipher, and then she loudly proclaims: 

 

Today is Good Friday! 

 

It's such a dark claim delivered so purposefully that I have to admire her, I feel the darkness creeping into my diaphragm. The boy choir is singing about little Lord Jesus and my muscles tense up. My new friend is conducting, pointing and whistling, I sit there next to her with a pounding heart, not registering the sermon at all. My new friend is beautiful and chic and completely in her own world.  

 

It feels just right. 

 

She remains seated inside when the others put on their overcoats and leave in the cold. I'll be going home to make Pasta alla Christmas, but I suddenly feel a bit too eccentric. I have a large family, why did I choose this? In the streets of Oslo I meet other eccentrics, gypsies who are not celebrating Christmas, while my new friend stays in the church to celebrate Good Friday. I wonder where she'll be going after. 

 

Fairest Lord Jesus, Fairest Life, I've been singing that all December. I've done research on Jesus the buddhist* all December, maybe I've done research on Jesus the buddhist all my life. My old home's kitchen smells of cinnamon, clove and orange, I'm still alone, it's Christmas Eve, and while I've learned that everything is relative, I can still feel that Christmas eve is real, it has a defined feeling and entity, I'm in Christmas and Christmas is in me. I make my Pasta alla Christmas and home in Moi they're about to eat pinnekjøtt, they'll sing before supper, after supper, some will be impatient and others annoyed, they'll all have a good time. I must be crazy to not go home to Moi for Christmas. I could have been there now, thinking that life is full of magic after all. What else would I think that life is full of? 

 

I send a text message to Mr. X, an affectionate text, and I get an affectionate text back, I tell him I'm in the Christmas laboratory doing research on Alone-Christmas, Mr. X replies that it's seething at his place, the exact opposite of Alone-

Christmas. 

*or the "none-buddhist"

1/31

                         New Year's Eve/ Flekkefjord/Moi 

                                                                        Visions of love

                                                             This Festivus

 

 

The dialects change, on the train from Oslo to Moi, from station to station. They become softer, yet more raw and more Danish the closer we get to Kristiansand, they become more and more familiar. When we pass Storekvina, I feel at home; I can feel Kvinesdal and Feda and Flekkefjord in my blood, I feel Sira, I feel Moi. The distance Sira - Moi takes 7 minutes. That’s 3 and a half minute in a tunnel, and then, you open up before me, Moi; the lake, the alps, and in the dark, you look like a grand city. This is what I’m made of, this is what I am, me myself and Moi; my childhood is flowing through me. 

 

Now I’m 39, and I’m still the child coming home for Christmas, but now, that’s not a given, I don’t automatically come home for Christmas. I’m the childless serial-monogamist who’s finally about to make my own traditions, my own none-traditions, everything is in the open now. Two days ago, I still didn’t know whether I was going «home for Christmas» or if I was gonna go to Cannes; two days before Christmas it was either Cannes or Moi, Moi or Cannes, there’s nothing strange about that, Cannes and Moi can be mentioned in the same sentence, but now I’m on my way to Moi and my childhood is flowing through me. 

 

I am the serial-monogamist who’s now traveling alone. I go to Moi by myself, not accompanied by any other self, I’ll probably leave Moi by myself. Only God knows where I’ll be going. Well, there is a high probability I’ll be going to Oslo. To Oslo, to the Y-block, new friends, old friends, old friends who are about to become new friends, we are all new, every day, every year. The Y-block is allegedly about to be demolished, life is truly absurd, but life is not a fixed truth; life is new, every day, every year. 

 

The Y-block, my favorite. Out of all the buildings in Oslo City, you are my favorite, Y. You exist! Someone dreamed you into reality, and Oslo City facilitated it. Humanity at it’s best! Oslo City at it’s best: Let the genius Erling Viksjø draw and build his vision. We’ll have our own Les Corbusier in the middle of town. Even Picasso wants to join the party! Anything is possible. Now someone wants to demolish you, Y, but they don’t really want to, they say. Unfortunately, they are bound by laws and political processes that make decisions like these necessary, but they don’t remember why exactly you have to go down. I don’t follow that debate anymore. I don’t follow any debates. 

 

In Moi we listen to NRK Classical. NRK Classical have been playing classical Christmas-music all December, it’s a wonder we haven’t all turned into Christmas-music-jihadists, but now it’s Christmas for real, we’re listening to the Nativity Carol and my childhood is flowing through me. By the stereo there’s a basket filled with CD’s papa John has collected through the years. Celtic Christmas, Carola, Händel, Göran Fristorp, Sufjan Stevens, Ivar Skippervold, Victor Klimenko. Pan flute-Christmas. Some days we listen to P1. I haven’t been listening to the radio in over a year, I, who nurtured an intimate relationship with P2 for many years. Now, radio is foreign to me. It’s nice to listen to the radio again! It’s strange to listen to the radio. Is this reality? The one we agree upon?

 

Every hour rings the sound of the news-jingle, and if I remember correctly, it was my dear producer-friend Knut Schreiner who composed this jingle back in the day. A new, modern jingle, or have I dreamt this, Knut? This new jingle was downright controversial when it came, do we really need a new jingle? Can we, as a people, handle such a radical change?

 

Now, I’m a rehabilitated news-junkie and once every hour, I remember why such a rehab was necessary, once every hour a handful of bad news is broadcasted, sometimes accompanied by cute stories from what we call reality. 

 

Spending Christmas with my family feels so good! Childhood is flowing through me. Papa John is feeling better than in months. Anything is possible. Everything is in the open. P1 is broadcasting an hour with what they call spiritual pop-songs,Visions of love, songs about life’s true potential, about music’s true potential: can we find that place within ourselves, the place that is both quiet and stormy, the place we know exists, where all possibilities live?

 

P1’s host doesn’t use these exact words, but almost, hen* uses almost these exact words. What is it about you, Christmas? Why do we still celebrate you?

 

It’s so quiet here. Sisters and brothers are going home. I stay in Moi, in the quiet, in the white, the fog is so dense, I can’t see the lake; Darling, I’ve closed my eyes, in a sea of nothing, I see nothing now. How low I was back then! I was desperate. I wasn't low, when I think about it, I was high on desperation, high on desire! I’m happy I allowed myself to get that desperate, it all makes perfect sense now, I’m so happy I allowed myself to set it all on fire, but now I’m in Moi in the quiet, I’ve turned off my phone, the fog is so dense I forget how open it really is here. 

 

Oh, the Christmas-desperation! In such sharp contrast to the miracle of Christmas, but what is the miracle of Christmas, anyway? The church tells the same miraculous story every year, it’s a story about a confusing and boring miracle, but I still love the church. Can the church start telling new stories about new miracles? Or, new stories about the same miracle; what is the essence of the Christmas miracle? 

 

I am the childless serial-monogamist who’s celebrating Christmas in Moi with mama Kirsti and papa John. I’m still in the Christmas-laboratory. Why are we celebrating you, Christmas? I read my notes from last Festivus, notes on my alone-Festivus. I don’t remember who Mr X is. Do you exist at all, Mr X? It’s no longer important. You’ve been my teacher, my mirror. I exist. I was a living dead, now, I’m living alive

 

and the Y-block is still standing, living alive. 

* Norwegian gender-neutral pronoun!

                                                                                         

1/16

                               a Y-mas Miracle 

Sometimes there's simply no time for hesitation/second-guessing/worry! Thank you, climate-change!

 

 

May you live in interesting times, and it certainly seems you may! For a while there, it got so interesting, I thought I was going mad, the surrealism was almost too much to take. Where did the grown-ups go, I asked? 

 

I still ask that question, but now, it has a wonderfully optimistic ring to it, the grown-ups are gone, Big Brother is about to leave, too, the kids are alright! 

 

Maybe we are not as powerless as we think.

 

All kinds of OsLove-quacks are now joining this new movement, we are all city-planners now. Our main love-interest is the Y-block. The Y, 50 years this year, a sculptural beauty envisioned and built by Erling Viksjø, with murals by Carl Nesjar and his buddy, Pablo Picasso. Y is a real national treasure, a landmark. 

 

The last few years Y has become the subject of a rather interesting (?) dilemma: Is it kosher to demolish perfectly healthy buildings, with great historical and artistic value, for political reasons only?

 

Are we too invested in the old? Or are we collectively suffering from an acute case of agism; retiring perfectly healthy/sexy organisms prematurely?

 

What happens to the human soul when it loses touch with it’s originality? 

 

Y is a stunner! She is intelligent and strong and playful and poetic. She has, however, been habituated by some rather boring (?) bureaucrats the last few decades, and we the public have been admiring her from the outside, just imagining her inner beauty. 

 

(I should probably stop calling her «she» now, before this gets #ugly).

 

Who holds the power? How do we fill these spectacular buildings with LIFE? 

 

They say you don’t know what you’ve got til it’s gone, but Norwegians seem to do know. The Y-block has become a symbol of renewal and second chances, uncompromised quality and grand visions. These might be surreal times, but we are happy to be surrealists, we are neo-neo-dadaists, and life is supposed to be neo-fun. 

 

The demolition(!!) has been postponed a couple of times. A new date is set, and it's just around the corner, they say. Would it not be an act of extremism, to tear down a building that is so much alive? So loved. 

Anyway :)

 

In JanuarY we'll be celebrating Y, we will be celebrating Y-mas! 

 

Like these kids from AHO, with their concrete declaration of love, like my sister Hilma, who’s currently writing songs for her, like my sister K, inspired to name her album after her. 

 

Love is not an abstract thing! 

1/1

X & Y 

X

Did you convince yourself, your purpose was greater than the one of Joy?

Y

What will you do with your life, if you survive? 

                                                                 

“We're all going to die, all of us, what a circus! That alone should make us love each other but it doesn't. We are terrorized and flattened by trivialities, we are eaten up by nothing.”

 

 

Bukowski

 

 

 

 

                                                                       

 

 

 

                                                             

1/1

Gazing at the Light

 


The lamps are different,
But the Light is the same.
So many garish lamps in the dying brain's lamp-show,
Forget about them.
Concentrate on the essence, concentrate on the Light.
In lucid bliss, calmly smoking off its own holy fire,
The Light streams towards you from all things,
All people, all possible permutations of good, evil, thought, passion.
The lamps are different,
but the Light is the same.
One matter, one energy, one Light, one Light-mind,
Endlessly emanating all things.
One turning and burning diamond,
One, one, one.
Ground yourself, strip yourself down,
To blind loving silence.
Stay there, until you see
You are gazing at the Light
With its own ageless eyes.

 

 


Jalal-ud-Din Rumi (and a high class-Lista-sunset!)

 

 

 

He who has a Y to live, can take almost any how 

 

Nietzsche/Hovda

 

 

 

- Jeg har lært meg å leve i grenselandet mellom det kjente og ukjente. Det er eventyrets modus. 

 

Jeg har gått fra Litteraturhuset ved Slottsparken til Bakeriet på Gunerius, og samtalene jeg overhører forandrer seg deretter, jeg går fra the Universal Christ og Steinerskolens essens, til minstepensjon og magiske stener og marsipankake. En dame med mange poser fra Nille sitter ved siden av meg og snakker med seg selv. Her snakker folk med seg selv på norsk og thai og på indisk, og jeg sitter med Mac og headphones uten lyd, foran meg ligger en liste med Y-blokka-relaterte ideer, navn og referanser, Louvre, Paris, Musee Picasso Antibes, George Costanza the architect, the new addition to the Guggenheim, damen ved siden av meg nynner mørkt. 

 

We are all in on this together, tenker jeg, men Y-blokka og Gunerius virker worlds apart, kan Y-blokka bli et bydelshus? En åpen landsby under tak midt i landsbyen Oslo, landsbyen Oslo som godt kan få et Y-formet hjerte, slottet er et utstillingsvindu og regjeringsbyggene er fulle av sikkerhetsvakter, kan Y bli et bydelshus? Litt som Gunerius, tenker jeg, hit kommer vi for å spise kake og for å varme oss og bytte julegaver. 

 

Oslos gater er fulle av juletrær. De ligger strødd overalt, i bakgater og bak søppeldunker, noen steder ligger de som kadavre i hauger, selv på fine adresser er juletrær slengt omkring, og nå er butikkene fulle av julevarer som ingen vil ha. Noen hamstrer julevarer til neste jul. Neste jul begynner i oktober, det er ikke så lenge til. 

 

Kunne vi fylt Y med lys og liv, skriver jeg på blokka, atelierer, studios, kontorer, advokater, terapeuter, skribenter, kunne vi hatt levende musikk i Y-blokka, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag? Jeg kunne gått dit nå, jeg kunne satt meg i det konkave (konvekse?) rommet foran Picassos fugler og fisker, jeg kunne hørt på Django Reinhardt, bossa nova, fado (jeg kunne grått litt), opera, Lillebjørn Nilsen, Gunerius møter Litteraturhuset og Picasso. Erna kunne tatt en sang. We are all in on this together. Vi hadde ikke trengt et ordentlig lydanlegg en gang, skriver jeg. Et lite sanganlegg hadde vært nok. Taffel, viseklubb, open mic, store ting kunne skjedd, merkelige ting kunne skjedd. Nye talenter kunne fått et miljø å vokse i, prøve seg frem i, dumme seg ut i, 16 år gamle kids, 90 år gamle kids, norsk, thai, indisk, mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag og søndag, gamle Oslo møter nye Oslo. Hva mer kunne vi bedt om, Oslo By? Vi kunne sikkert bedt om mer, vi vil sikkert alltid be om mer, men hva ville skjedd med Oslo By hvis vi hadde et slikt treffpunkt midt i byen, midt i makta? Like ved Akersgata, like ved kirken som ikke har makt lengre, men Kirken, hva skal vi bruke deg til? Like ved Deichman, som snart er tømt for bøker og liv, der skal det snart komme nytt liv. Like ved Tinghuset, der skyld skal fordeles og liv forpurres. 

 

Gunerius er blitt en vernet bygning. Y-blokka var i ferd med å bli vernet bare uker før hen ble bombet i 2011. Nå er hen i ferd med å bli bombet igjen, av regjeringen denne gangen, det er jo poetisk, men kanskje skal vi ikke være for avhengige av at Y skal stå? Are we looking for love in all the wrong places, eller er Y regelrett viktig? Vi kan ikke miste flere originaler nå, men kanskje skal vi ikke være for avhengige av originalene heller. Vi må finne kjærligheten inne i oss selv, skriver jeg, vi er alle originaler, kan vi ikke alle bli litt stoltere og friere, kan vi ikke alle slutte å se oss tilbake, men å rive Y? Det er...unødvendig miljøskadelig. Men det er greit! Vi trengte kanskje en liten oppvekker. Y har vekket oss, vi husker kjærligheten! Den levende kjærligheten, den praktiske. Y er et tre, et levende tre, et juletre for hele året, med røtter inn i alt vi bryr oss om, den levende Oslo-grøden. Vi lever i eventyrets modus. I grenselandet. Det er januar og snart er det jul igjen:

 

Hva er det vi vil med livene våre?

Tilbake ved Ulvetrappa spiller min redaktør-venn piano for meg. Body and Soul, 'Round Midnight, I Loves You Porgy, diverse evergreens, alt er åpent, alt er mulig, og det er fint å gråte noen ganger, sammen, alene.

stay tuned for English translation :)

1/1

"I love a good nap. Sometimes it's the only thing getting me out of bed in the morning"

                                        George Costanza

                                                                                A Little Sugar In My Bowl

 

Jeg er på Gunerius for tredje gang på en uke. Denne gangen er det en mandag, denne dagen heter mandag og søndag var i går og jeg var på Theatercafeen i mange timer. På Theatercafeen kan man sitte i mange timer, på Gunerius kan man sitte i mange timer, titte på livet, livet ser litt annerledes ut på Theatercafeen, men bare litt. På Gunerius har jeg utsikt til ScanAsia, der kan jeg kjøpe sweet basil leaves og tamarind og anstendige nudler, jeg har utsikt til en vaskekte musikksjappe, jeg har aldri vært innom der, folk kjøper fortsatt gitarer og forsterkere! Jeg har utsikt til gravearbeid, i Oslo har man alltid utsikt til gravearbeid, det er alltid noe som skal graves i Oslo By. På Gunerius har jeg selskap av et par velkledde menn fra Nepal. De spør om jeg er turist, jeg har så annerledes stil enn andre nordmenn, sier de, de lurer på om de har fornærmet meg nå, og så har jeg kamera, hva bruker jeg dét til? Jeg sier at jeg er en slags turist, jeg er en nomade, jeg tror jeg vil bo i Oslo, men jeg er ikke sikker. Jeg elsker Oslo, men tenk så digg det hadde vært, å bare begynne på nytt et annet sted! 

 

Men jeg elsker Oslo. I går kom jeg sent hjem fra Theatercafeen; jeg kom sent hjem fra Theatercafeen, Orlando’s, Blå, Ingensteds/Bortenfor, jeg kom sent hjem fra Lindern Hageby. Jeg skulle møte min ganske nye venn og film-maker J, vi skulle snakke om Y-blokka, jeg hadde foreslått Theatercafeen, vi er den nye vinen, sa jeg til min ganske nye venn J, selvom jeg hadde tenkt å drikke te på Theatercafeen, «ta en tidlig kveld». Men min nye venn J hadde tatt på seg finstasen, og dét hadde de andre gjestene også gjort, jeg satt der i min bomberjakke og Harket-bandana og Lance-armbånd, i mange timer satt vi der, vi drakk rødvin og Champagne og Calvados, vi spiste ost og spekemat, og i dag husker jeg hvorfor denne byen godt kan dra på kollektiv rehab, men på Theatercafeen sitter hele familier i timesvis og koser seg med akkurat passe mengder rødvin og ost og baby. 

 

Sånn kan man gjøre det! Sier jeg til min nye venn J. Dette kan Y gjøre, Y kan bli en slags krysning av Theatercafeen og Litteraturhuset og Henie Onstad og Gunerius. Men J orker nesten ikke snakke om Y, hen blir deprimert, hen har ingen tillit til politikerne, men dét har jeg, jeg har full tillit til Erna, jeg har uspiselig positiv blitt, og Petter Stordalen har vi alle tillit til. 

 

I dag husker jeg hvorfor jeg vurderer å slutte å drikke altogether, det er så digg å være sharp og frisk og klar, men man er jo ikke nødt til å drikke rødvin, Champagne, Calvados, biodynamisk rødvin OG rosa musserende vin rett fra flaska på et underlig kjøkken i Lindern Hageby, eller kanskje man må dét, det var en særdeles hyggelig aften, og i dag sitter jeg på Gunerius og drikker kaffe fra den største koppen jeg noensinne har sett. 

 

J har nettopp flyttet til byen. Hen har kvasi-flyttet til byen. Hen har hus og filmstudio i en annen by. Hen flytter kanskje fra byen i morgen, hen har flyttet til og fra Oslo mange ganger og helst bor hen på hotell, det er ikke vits å forplikte seg til en dyr husleie i byen, til et dyrt liv man egentlig ikke vil leve, men J er en film-maker og en slags oppfinner, en smarting, en særing, slike har ikke for vane å trives for godt i Lindern Hageby. Men jeg kan trives alle steder nå, jeg er uspiselig positiv blitt, særinger er ikke programforpliktet til å mistrives. Vi er ikke programforpliktet til å forakte politikere og byråkrater og Y-rivere. Politikere er også (?) mennesker og Y-blokka står der fortsatt, hvis hen rives skal vi nok finne noe å leve for, da også, men å rive Y er en særdeles dårlig idé, dét er en tilnærmet pragmatisk sannhet. Det er forferdelig miljøskadelig å bygge og rive i vilden sky, men miljø og klima skal jeg ikke snakke så høyt om, jeg aner ikke hva jeg snakker om, jeg repeterer bare noe jeg har hørt. Men det høres rimelig ut. Det er miljøskadelig på alle mulige vis, å rive Y. 

 

Vi har mye mer makt enn vi tror! Sier jeg til J, men i dag husker jeg hvorfor jeg vurderer å slutte å drikke altogether, jeg ønsker meg en drop-in-rehab i Oslo by, kan Y-blokka bli en drop-in-rehab? Jeg kunne gått dit nå, tatt meg en blund, men i Oslo By skal man ikke ta seg en blund noen andre steder enn hjemme, og hvis du ikke har noe hjem du kan ta en blund i, så får du bare ha det så godt/dårlig. 

 

Jeg og min nye venn film-maker J møtes på Theatercafeen for å snakke om Y-blokka, vi vil prøve å komme oss inn i Y for å ta bilder av trappa, det er den vakreste trappa i Oslo By, kanskje den vakreste trappa i hele Nord-Europa, men J orker ikke snakke for mye om Y, hen blir deprimert. Men dét blir ikke jeg! Jeg har uspiselig positiv blitt, jeg som ikke leser nyheter, som ikke har en smartphone som plinger hver gang noe trist har skjedd, jeg orker til og med snakke om politikk og konflikt uten å bli blå i ansiktet av frustrasjon, jeg orker å snakke om flokkmentalitet og syndebukk-kultur uten å bli blå i ansiktet, alt er mulig!

 

På Theatercafeen gjør de nesten alt riktig, menyen er fin, det er ikke så dyrt som man skulle tro, dukene er fortsatt hvite og servitørene er fine, de nyfødte babyene er ufattelig fine, og flokkmentalitet kan vi snakke om en annen dag.

 

Hva er det vi vil med livene våre? Akkurat dette, sier jeg til meg selv, akkurat dette vil jeg med livet mitt, i går var en nydelig søndag og i dag mandag drikker jeg kaffe med nye velkledde venner fra Nepal, velkledde venner fra Pakistan, de snakker om Olav Thon, bondesønnen fra Hallingdal, jeg elsker Oslo og jeg drømmer om å flytte til Provence, til LA, til Lista, til Jeløya, jeg drømmer om mann og barn, om menn og barn,

 

alt er mulig. 

*stay tuned for less eloquent English translation (maybe I should hire a translator? Things are piling up here).

1/1

Kurt Vonnegut tells his wife he's going out to buy an envelope:

 

"Oh, she says, well, you're not a poor man. You know, why don't you go online and buy a hundred envelopes and put them in the closet? And so I pretend not to hear her. And go out to get an envelope because I'm going to have a hell of a good time in the process of buying one envelope. I meet a lot of people. And see some great looking babies. And a fire engine goes by. And I give them the thumbs up. And I'll ask a woman what kind of dog that is. And, and I don't know. The moral of the story is - we're here on Earth to fart around. And, of course, the computers will do us out of that. And what the computer people don't realize, or they don't care, is we're dancing animals. You know, we love to move around. And it's like we're not supposed to dance at all anymore."

                                                                                              Elefantkvinnen

 

 

 

Jeg sitter ved kjøkkenvindu med utsikt til Ulvetrappa og Oslo Øst, det er en grå dag i Oslo. Jeg har på en grå genser husets verts søster har strikket, jeg drikker pulverkaffe fra et blått glass, rundt meg står tuber og krukker med norske delikatesser og meksikansk spesialimport. Her har det skjedd mye fint. Her skal det skje mye fint! 

 

Det er en grå dag i Oslo, men jeg føler meg varm og fargerik, de siste dagene har jeg hatt en elefant sittende på brystet mitt, nå har den flyttet på seg. Dét var kanskje en unødvendig kreativ #allegori, men akkurat sånn har det føltes, og lettelsen er stor, lettelsen er akkurat passe, jeg elsker elefanter, men helst ikke sittende på brystet mitt.

 

Det er en grå dag i Oslo, og min ferskeste forskning har ledet meg til gråsonenes innsikter: Her er ingen absolutter, her er ingen klare rights and wrongs, happiness is an inside-job, it's not you, it's me. Vi prøver visst alle så godt vi kan, the path to enlightenment is surprisingly annoying! Men i dag er jeg hverken irritert eller frustrert eller bekymret eller stresset.

 

Jeg har fått lettelsen jeg trengte. 

 

Jeg får alltid lettelsen jeg trenger! Tenker jeg, når jeg husker at dagen i dag også vil tilby sine doser kontrast. Jeg vil huske hvorfor jeg foretrekker tillit fremfor tvil, søtt fremfor surt, kindness fremfor cruelty, serenity fremfor insanity, jeg vil kanskje lengte litt etter noe som ikke er mitt, men så vil jeg spørre, hva er mitt, hva er ikke mitt, ingenting er absolutt, ta ett steg om gangen, Elvira, lettelsen du leter etter finnes, gleden du leter etter finnes.

Min venn A er i byen. A er en slags fe. En maskulin, briljant fe fra NYC, hen har vært i Paris og undervist, nå er hen fri og frank i Oslo By. Hen sender meg en plutselig* melding: Wanna catch a movie?

Vi catcher ingen movie, men vi besøker Y-blokka, Izakaya, Gunerius, Tiffani på Frogner, Oslo is a perfect city, but do you really need more malls?, jeg glemmer meg selv for noen timer, glemmer tvil og ubehag, og i dag er jeg brand new, som vanlig er jeg brand new. Det er en grå dag i Oslo og jeg føler meg varm og fargerik, jeg skal i studio og synge nye mantras, om kjærligheten, den generelle, kjærligheten, den spesifikke, om X og Y og gråsonene, alle soner er visst grå. Dagens mantra er alle dagers mantra; move with ease and flow, møt alt og alle med softness, møt deg selv med softness. Men tør jeg fortsatt drømme skamløst om hva jeg egentlig vil? Jeg spør A.

 

Hva vil vi med livene våre? Hva venter vi på?**

 

 

 

 

 

* "plutselig" er et meget interessant uttrykk

** dette er ikke et retorisk spørsmål 

1/61

OsLove 

I can feel it coming in the air tonight

                                                               How Ella got her groove back

 

 

 

 

 

Jeg våkner uthvilt, det er en lørdag morgen i Oslo By, nå er det lenge siden jeg har våknet uthvilt. Ut-hvilt; jeg har ikke hvilt ut på lenge, og det er ingenting som er viktigere enn å hvile ut. Hvile ut, hvile inn, move with ease and flow, men den siste uken har vært full av adrenalin og åndelige justeringer. Jeg mediterer som vanlig hver dag. Tirsdag denne uken våknet jeg av vekkerklokke for første gang på lenge, jeg våkner for tiden av meg selv, vanligvis våkner jeg av Meg Selv, tidlig, uthvilt. Tirsdag denne uken våknet jeg av en online-vekkerklokke på Mac’en min, jeg har fortsatt ikke Smartphone, og tirsdag denne uken rakk jeg ikke meditere. 

 

Men i dag rekker jeg alt. Jeg rekker å rydde kjøkkenet, jeg er blitt noenlunde husvarm nå, jeg kan tømme oppvaskmaskinen, jeg kan rydde ting på plass, jeg har selvtillit nok til å vite hvor ting går. Jeg kaster ikke rødvinsreduksjonen i søpla, jeg vet bedre enn å gjemme dørslag i feil skap, jeg har tid til alt denne morgenen, og jeg er uthvilt. 

 

Vet du hvor godt det er med pulverkaffe med en dæsj vaniljesaus? Jeg visste ikke hvor godt det var! Jeg drikker pulverkaffe med vaniljesaus og hører på Pat Metheny. Jeg har knapt hørt på andre enn Pat det siste året, ikke baluba-Pat, men sensuelle, kontemplative, tidløse 80-talls-Pat, ikke nye Pat, nye Pat synes jeg blir litt ordinær, men hvem vet hva nye Pat kommer med nå? Dét kan for så vidt være det samme. Jeg kan høre på Pat’s gamle tunes til den dagen jeg dør, i hundre år kan jeg høre på Pat Metheny’s tunes. 

 

Jeg sitter ved kjøkkenøya og dingler med beina, jeg er uthvilt og jeg er full av den gløden som ikke kan erstattes av eller sammenlignes med noe annet, det er følelsen av kontakt, alignment, dette rike øyeblikket av sammensmeltet fortid og fremtid, happy with what is and eager for more. Jeg skal ut på Oslo-ekskursjon med arkitekter og byråder, hva kan vi bruke byens tomme hus til? Dét spør vi om nå, vi spør om det sammen, og vi gjør mer enn å spørre, nå drar vi rundt og kikker på husene, vi vet kanskje til og med hvem som har nøkkel til husene, men noen av husene har stått tomme så lenge at bare Gud vet hvem som har nøkkelen. Nøkkel er dessuten en verdslig sak. I dag skal vi kjøre rundt i Oslo By med kaffe fra Deli de Luca og musikk på anlegget, vi skal se på forlatte/forfalte hus. Noen av husene vil være så vakre at det vil gjøre vondt å se på forfallet, noen hus bør kanskje forfalle litt til. Ikke alle hus er bygget for å stå i 2000 år, men vi skal kjøre rundt i byen med kaffe og musikk og kikke på dem. Jeg kan ikke ha det bedre enn dette; kaffe og musikk og bil og bykjøring og rettferdiggjort forurensing, snart er byen bilfri, da vil det bli enda finere å leve i Oslo By. Men nå, i januar 2020, nå kan vi kjøre bil fra Ormøya til Maridalen med Todd Rundgren på anlegget, Love is the answer, vi kan gispe av OsLove, for en praktfull by dette er, og vi kjører fra sørlandsbyen Ormøya til kontinentale Vika på 13 minutter. 

 

Hva er det vi vil med livene våre? Akkurat dette, akkurat dette vil jeg med livet mitt, og Pat Metheny er evigung, musikken er så sensuell at jeg nesten ramler av stolen.

 

Y-blokka ble bygget for å stå i 2000 år. Bare Gud vet hvor lang tid det vil ta å rive Y som ble bygget for å stå i 2000 år, men jeg hører på Pat Metheny’s Tell Her You Saw Me og jeg smelter nesten inn i barstolen jeg sitter på. Oslo By er full av tomme hus som venter på nytt liv. Noen av husene har ventet så lenge at de snart må gi etter for forfallet, kaste inn håndkleet, men ikke alle bygg er bygget for å stå i 2000 år. Ikke alle synes Y er en vakker Y. Ikke alle synes vi bør måtte være enige om at Y er vakker, og jeg kan ikke si meg uenig i dét.

 

Akkurat nå kan det være det samme! Alt kan være det samme, det samme kan det være. Den siste ukens adrenalin og åndelige prøvelser har lagt seg nå, det er ingenting jeg setter høyere enn denne følelsen, denne følelsen av ubetinget well-being. Ubetinget kjærlighet, men betingelsene er også fine, så vanvittig fine, betingelsen Pat Metheny, betingelsen pulverkaffe med en dæsj vaniljesaus, betingelsen biltur med intelligente, visjonære, underlige Oslo-skruer, happy with what is and eager for more. 

1/8

               

 

     You Must Believe In Spring  

 

When lonely feelings chill
The meadows of your mind
Just think if winter comes
Can spring be far behind?

Beneath the deepest snows
The secret of a rose
Is merely that it knows
You must believe in spring

Just as a tree is sure
Its leaves will reappear
It knows its emptiness
Is just a time of year

The frozen mountains dreams
Of April's melting streams
How crystal clear it seems
You must believe in spring

You must believe in love
And trust it's on its way
Just as a sleeping rose
Awaits the kiss of May

So in a world of snow
Of things that come and go
Where what you think you know
You can't be certain of
You must believe in spring and love

Marilyn & Alan Bergman

1/39

13 days in OsLove Rock / Concrete /Mud / Discarded Christmas tree City